Landskapet – klima

Lene-og-istjonn
Klima

De østlige delene av nasjonalparken har en årsnedbør på bare 4-500 mm i året. Nedbørsmengden øker når en kommer vestover. Områdene øst for Snøhettamassivet har et typisk kontinentalt klima med relativt varme somre og kalde vintrer.

I de høyereliggende delene er årsmiddeltemperaturen under minus 4 grader. Det betyr at det er permafrost over store områder dvs. over 1.500-1.600 m.o.h. Bare det øverste meteren tiner om sommeren. I myrområdene kan en finne permafrost (palser) ned til 950 m.o.h. Vintertemperaturene er lavest i de østre delene.

Omfanger at klimaendringene er usikre. Men mange forskere tror at tregrensen kan krype opp til ca. 1400 m over havet i dette området om 80 år. Det innebærer i så fall at en del av nasjonalparken kan bli tresatt. En slik utvikling vil medføre store endringer i plantesamfunn og dyreliv. Klikk her for å følge med på utviklingen i klimaet.

For isbreene som så kledelig dekker Snøhetta, Norges kanskje vakreste fjell, er det dårlig nyheter at våren kommer tidligere. Mer nedbør vil falle som regn. Smelting av den snøen som breen bar med seg fra fjorårets vinter starter tidligere i sesongen og dermed blir effekten av den smeltingen som vanligvis skjer på sommeren større. Kombineres dette med at høsten kommer senere vil det ikke ta lang tid før Snøhetta blir til Snøkalotten og deretter til en vanlig fjelltopp.

Landskapet

Landskapskvalitetene i Dovrefjell-Sunndalsfjella og tilgrensende verneområder er en nasjonalskatt for landet vårt. Kneisende Storkalken i vest, «kongelige» Storskrymten og velkjente Snøhetta lenger øst er alle mektige innslag i et mangfold av topper og tinder.

Når det gjelder geologi, landskap og istidshistorie er det riktig å gi en beskrivelse av et litt større område for å få forståelsen av kvalitetene. Beskrivelsen nedenfor er derfor gyldig for hele verneplanområdet på Dovrefjell og sørover til Grimsdalen i Rondane.

Bergrunn

Bergartene tilhører to komplekser. I vest dominerer gamle, prekambriske grunnfjellsbergarter som gneis. Alderen på disse bergartene er mer enn 1000 millioner år. I tillegg finnes det et område med omdannet , feltspatrik sandstein som er 6-700 millioner år gammel. Fjellene omkring Snøhetta er bygd opp av denne bergarten. I deler av dette området finnes interessante mineraler. Her er fjellfloraen relativt artsfattig.

I øst kommer Trondheimsfeltet inn som er en del av den kaledonske fjellkjedefoldingen. De er altså sterkt foldet og forskjøvet i forhold dannelsesstedet. Her finner vi bergarter av typene fyllitt og glimmerskifter. Grønnstein er karakteristisk for dette feltet. Gruvene i Folldal og på Hjerkinn med sine kisforekomster ligger i slike områder. Opprinnelsen til disse bergartene er avsetninger i vann for 600 til vel 400 millioner år siden (kambrium – ordovicium – silur). Disse bergartene er rike på planternæringsstoffer og gir grunnlaget for en rik fjellflora.

Landskapsdannelsen

Etter fjellkjedefoldingen var fjellene her svært høye akkurat som i Himalaya. Men i periodene seinere blei de tæret voldsomt ned slik at dagens fjell er røttene fra den opprinnelige fjellkjeden.

De høye fjellene på Dovrefjell skyldes at vi fikk en ny stor landeheving i de vestlige delene av Skandinavia for 60-70 millioner år siden (tertiær 70 mill. år siden til 2,5 mill år siden). Mange av hovedtrekkene i dagens landskap blei skapt i den perioden. I denne perioden blei viddelandskapet med avrundede fjellpartier dannet. Det kalles den gamle overflata (den paleiske overflata). V-formete elvedaler skar seg ned i denne overflata.

Istid

Området er svært viktig for å kunne rekonstruere isavsmeltingsforløpet i Sør-Norge. Det er i tillegg mange fine og varierte eksempler på større landformer utformet i berggrunnen. Storparten har bart fjell uten løsmasser eller fjell med tynt eller usammenhengende løsmassedekke. Skredmateriale preger mange dalsider og fjellier, og blokkhav er karakteristisk for de høyeste områdene.

Istidene omfatter om lag 40 nedisinger i tallet. For litt mer enn 12000 år siden smeltet de vestlige kystområdene utenfor Ålesund fram av isen. For 11.000-10.000 år siden fikk vi en klimaforverring med dannelse av endemorener for eksempel på Øverås i Eikesdalen i Nesset og Litldalen i Sunndal og ellers i fjellet mellom Romsdalen og Sunndal helt opp 1.500 m høyde. Knutshøtrinnet representerer tilsvarende endemorene av litt yngre alder (10.000-9.000 år siden).

Ved slutten av isavsmeltingsperioden var isens høyeste område over Jotunheimen. Isbevegelsen gikk i nordøstlig retning inn mot Dovrefjell. Denne retningen vises veldig godt på Fokstumyra på Dovrefjell der det er dannet spesielle løsmasserygger (drumliner og flutes). På Dovrefjell er det mange ulike smeltevannsformer (avsetninger og spylerenner).



facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedinmail