Villrein

 

23

Langt borte ser du den – det er bra – den er sky og blir lett forstyrret – bruk kikkerten flittig.

 

Vi lager nå en film om villreinfangst i tidligere tider. Se på teaseren fra Formokampen i Sel.

Stikkordene for omtalen av villrein nedenfor er: Verdensklasse, langtrekkende, mennesket truer, spesialtilpasset, villreinfangst for å overleve, jaktredskaper og jaktvåpen, lovregulering langt tilbake og dagens driftsplaner.

 

VERDENSKLASSE 

Borte, borte over store områder , men ikke hos oss. Det skal vi være stolte av ! Villreinen i Rondane, Dovrefjell, Sunndalsfjella og Sølnkletten representerer den siste resten av den opprinnelige europeiske fjellreinen. Denne villrein har derfor internasjonal verneverdi. Villreinen kan du møte på din tur i fjellet vårt. Tenk over at den på en måte har ”gått her” siden istida !

Villreinen er dessuten et viktig barometer for miljøets tilstand i nordområdene.  Artens viktige vinterføde, laven, har en spesiell evne til å suge opp langtransporterte tungmetaller og radioaktivitet som kommer med nedbøren. Ingen andre dyr i landet har så høye belastninger av radioaktivitet og tungmetaller som villreinen.

Genetiske studier er utført som grunnlag for å hevde at denne villrein har internasjonal verneverdi. Vi representerer Europas bidrag til bevaring av verdens villreinstammer. Sjøl om fjelløkosystemet her er noe ufullstendig , utgjør den likevel en viktig referanse for forståelsen av fjellreinens økologi. Vi har ikke råd til å miste denne viktige ressursen.

Omgivelsene er en del av oss. Vi har et stort ansvar for å ta vare på leveområdene og villreinstammene som lever der. Det betyr at vi må håndtere leveområdene og vår virksomhet der med fin hånd framover. Vi kan velge det ene sporet eller det andre. Virkningene kan være vidt forskjellige for fjellet og de som bor her. Noen ganger må vi avfinne oss med at naturen får forrang. Kunnskap er viktig for å skape forståelse for dette.

Det er i september 2013 vedtatt en ny regional plan for Rondane og Sølnkletten. En målsettingene er å sikre villreinens leveområde, praktiseringen av loven vil vis om dette lykkes.

Det er fremmet politiske målsettinger om å binde sammen og restaurere områder i Rondane og på Dovrefjell.  Det kan i framtiden blant annet være snakk om å gjennomføre tiltak som gjør at reinen igjen kan krysse fram og tilbake over Dovrefjell der E6 og jernbanene hindrer dette trekket. Tør vi velge slike løsninger ?  Vil vi prioritere villreininteressene høyere i framtiden enn det vi har gjort de siste 100 årene ?

 

LANGTTREKKENDE

Behovet for å vandre over store områder er spesielt for villreinens måte å leve på. Store sammenhengende områder er derfor nødvendig for at villreinen skal kunne overleve i et langsiktig tidsperspektiv. Den har tilpasset sin levemåte i forhold til varierende snømengder fra kyst til innland.

Før vi bygde veier, jernbane, vannkraftanlegg og hytteområder hos oss brukte villreinen et mye større områder enn i dag. På grunn av lite snø var Rondane og Knutshø brukt til vinterbeiteområde. Om våren vandret villreinen over Dovrefjell til  Sunndalsfjellene. På høsten vandret den tilbake til vinterbeiteområdene igjen .

Villreinen er med sin flokk- og trekkadferd en spesiell art i norsk dyreliv. Dens utnyttelse av et ekstremt skrint næringsgrunnlag betinger bruk av store arealer.

Sesongtrekkene er typiske. Trekket går fra vinterbeitene om våren til kalvings- og sommerområdene. Dette trekket foregår i løpet av mars og april. Kalvingstidspunktet varierer litt fra område til område og fra år til år. Hovedtyngden har kalvet i løpet av perioden fra 10. mai til 10 juni. Simlene velger ofte høyereliggende kuperte områder for kalving. De opptrer ofte spredt der det er gode skjulmuligheter. Dette er sannsynligvis en tilpassning for å unngå rovdyr. Kalvingsområdene ligger nær gode sommerbeiter. Kort vei til grøntbeitene er viktig for kalvens overlevelsesmuligheter.

De voksne bukkene kan på vårvinteren trekke ned mot fjellskogen og seterområdene for å få tilgang til grønne, proteinrike plantespirer. De kan også foreta lange næringstrekk  i høgdelaga i løpet av døgnet.

Om høsten i september / oktober, starter simlene og kalvene trekket tilbake til vinterområdene. Bukkene går gradvis inn i disse fostringsflokkene ut over sensommeren og høsten.

MENNESKET TRUER 

Siden isen forsvant fra våre landområder har den vært her. Mennesket kunne utnytte denne ressursen i tidligere tider. Denne ressursen var helt nødvendig for overlevelsen til våre forfedre. Fangstmannen overlot en fornybar natur – greier vi det framover ?

En animasjon: Verden sett fra dyret.

I løpet av de siste 100 årene er mange villreinområder i Norge blitt oppdelt på grunn av tekniske inngrep og forstyrrelser. Dette er også tilfelle i Dovrefjell, Sunndalsfjella og Rondane. Dette gamle store sammenhengende området, er i dag delt opp i 5 delområder. Du og jeg er med på å bestemme veien videre !

Reinskalven tar sine første steg på skjelvende bein omkring midten av mai. Mange arter er sårbare for forstyrrelser på denne tida. Heldigvis for reinen er det vanskelig for mennesker å ta seg fram i de lavereliggende fjellområdene i denne smelteperioden. Men i høyereliggende områder kan det fortsatt være skiføre, og her må vi trå varsomt. Villreinen har lite å gå på i denne tida.

Reinen har opplevet store forandringer i møtet med mennesket. Nye spor har dukket opp. Noen er omfattende og kanskje ødeleggende, andre er mindre og betyr ikke så mye. Beite- og trekkområder har forsvunnet som følge av våre inngrep i naturen. Andre områder har mistet sin bruksverdi pga menneskelige forstyrrelser.

I moderne tid har fjellarealene vært påvirket ved et sett av ulike aktiviteter og inngrep. Vassdragsreguleringer, kraftledninger, veier, jernbane og hytter utgjør tunge inngrep som ikke kan endres på. Fotturisme, turisttrafikk, jaktutøvelse, militær øvingsaktivitet er aktiviteter som vi en viss grad kan styre. Spørsmålet er i hvilken grad disse begrensningene samlet før innvirkning for dyras vitalitet og overlevelse.

For hele regionen er Dovrebarrieren (E6 og jernbane) et hovedelement av de tunge inngrepene. Økning i trafikk, turisme i og rundt E6 har forsterket barriereeffekten. Det er derfor svært liten eller ingen overgang av villrein her.

Villreinens opprinnelige nomadiske vandringsmønster ser vi i dag bare en antydning av. Grunnen til det er de menneskeskapte barrierer og aktiviteter som skjøt fart fra først på 1900-tallet. Før vi bygde veier, jernbane over Dovrefjell i 1921, vannkraftanlegg og hytteområder hos oss brukte villreinen et mye større område enn i dag.

På grunn av lite snø var Rondane og Knutshø (områdene sør og øst for dagens E6) tidligere brukt til vinterbeiteområde. Om våren vandret villreinen over Dovrefjell til  Sunndalsfjellene. Her var det tidligere vår, rikere beite og gode kalvingsområder. Om høsten vandret den tilbake til vinterbeiteområdene igjen. Dette trekket er det nå slutt på. Regionen inneholdt derfor et veldig bra spekter av ulike typer leveområder.

I våre dager er sesongtrekkende langt kortere. Reinen bruker mye av de samme områdene året rundt. Det lengste sesongtrekket (50 – 60 km) finner vi i Rondane sør der reinen kalver sør i Åmot/Stor-Elvdal og har sine vinterbeiter nordover i Ringebu og Stor-Elvdal.

SPESIALTILPASSET

Villreinen vår er spesielt godt tilpasset et liv i høyfjellet. Den har en pels som isolerer svært godt selv i sterk vind og kulde. Klauvene er også spesielle hos villreinen. De er så store at de fungerer som truger på snøen. Klauvene er også godt egnet til å grave i snøen med.

Villreinen er det eneste dyret som utnytter de gulhvite lavmattene. Den  bruker de tilgjengelige lavområdene i fjellpartier med lite snø. Den skrinne kosten innebærer at de må gå på sparebluss gjennom vinteren. Det medfører et betydelig energimessig underskudd for reinen i løpet av vinteren..

 

TILPASSNING TIL EN VARIERT ÅRSSYKLUS

Følg reinen gjennom året.

Villreinen er det eneste hjortedyret hvor både bukken (hannen) og simla (hunnen) har gevir. Gevirene betyr veldig mye for overlevelsen og tilpassningen til et hardt klima. Den av kjønnene som har gevir vil til enhver tid, vil være den sterkeste. Størrelsen på gevirene har også mye å si for rangeringen mellom bukkene.

Det er seinhøstes, november. Reinsbukkene er slitne etter brunsten. Samtidig vil de snart miste sin status i flokken. De prektige gevirene faller av, mens simlene beholder sine som effektive våpen i kampen om beitene. Simlene bruker geviret som statussymbol gjennom hele vinteren. Den ufødte kalven skal ha første prioritet i vinter og vår.

Dyrene beiter mer og mer lav ut over seinhøsten og tidlig vinter. Laven utgjør om vinteren ca. lag 90 % av matinntaket. De skarpe klauvene til villreinen er et effektivt redskap for å skaffe seg mat. Rolig beiting uten menneskelige forstyrrelser, er viktig for å sikre  energi til å overleve hele den lange vinteren.

Det er vanlig at dyrene nå går sammen i store flokker.  Flokken beiter kanskje noen dager på det ene høgda for deretter å flytte seg til nabohøgda. Når et område etter flere års bruk er nedbeitet, kan det gå 25 – 30 år før dette fjellet oppsøkes igjen. Laven trenger mange år for å vokse til igjen.

Våren og forsommeren kommer med nye beitemuligheter, annen føde. Næringsrik vegetasjon er viktig for villreinen om sommeren. Sommeren bruker villreinen til å legge på seg et godt fettlag. Erfaringer gjennom tusener av år gjør dyrene i stand til å velge de gode områdene med rik fersk groe. Den ferske groen følges enten opp i høgdene eller ned i de fuktige myr- og våtmarkene.

Et solid matinntak er helt nødvendig for å samle energi til en ny hektisk brunstperiode om høsten og til en lang og hard vinter. Simlene skal igjen bruke mye energi for å bære fram en ny kalv. Bukkenes gevir vokser ut over sommeren, mens simlene har mistet sine.

Insektene er en sann plage om sommeren, enten de sitter i neseborene, i ørene eller under huden. I de høyereliggende områdene med gammel snø er plagen mindre. Her er det kjølig og insektene trives ikke så godt. Tilgangen på slike områder er derfor viktige for villreinen om sommeren.

VILLREINFANGST FOR Å OVERLEVE

Helt siden steinalderen har vi høstet av viltressursene i fjellet. Våre første forfedre brukte pil og bue.

Organisert fangst utviklet seg etter hvert. Det vises ved rester av inntil 2 – 3000 år gamle fangstgraver for fangst av enkeltdyr og massefangstanlegg for fangst av flokker. Slike fangstplasser finnes i store deler av området vårt. Det er spesielt massefangstanleggene som er av nasjonal betydning.

Det er registrert 750 fangstgroper i Rondane. Bare i området langs E6 over Dovrefjell er det registrert ca 1200 fangstgroper.

VEIDEFOLKET

Villreinen trekker ustanselig, lange trekk vår og høst og kortere vandringer over døgnet. Mennesket lærte seg dyrenes trekkvaner. Terreng, tidspunkt, vær og vind var viktige faktorer. Solid kunnskap om dette var helt vesentlig for et godt fangstresultat. Det kunne være et spørsmål om overlevelse for tidligere tiders mennesker. Kanskje besitter vi ikke den samme kunnskapen i dag.

Det er rike spor etter jakt, fangst og annen virksomhet som vitner om tidlig bosetting i fjellområdene våre. Det er gjort funn fra mange ulike perioder, men det er likevel vanskelig å si noe sikkert om hvordan disse menneskene levde. Det man kan si er at jakt og fangst av rein har spilt en stor rolle i høyfjellet, mens elg har vært viktig nede i dalene.

De sporene man finner i høyfjellet i dag er fangstgraver og fangstsystemer som har blitt brukt til fangst av villrein. På grunn av lite materiale som kan dateres, er det vanskelig å si noe sikkert om når de ulike fangstmetodene er blitt brukt. Mange dyregraver er sannsynligvis minst 2 – 3000 år gamle.

Fangstgravene og massefangstanleggene ligger i villreinens trekkområder. Reinen benytter seg av trekkområdene i dag også så fremt de ikke er ødelagt av oss. Fangstplassene er derfor en viktig kilde for dokumentasjon av villreinens bruk av arealene i fortid og nåtid.

I Vuludalen i Rondane finnes det mange spor etter veidekulturen. Her er det lange dyregravrekker og flere menneskegraver. I det samme området er det flere innsjøer med gode muligheter for fiske.

Utgravninger som er gjort i gravhauger forteller at de døde ble gravlagt cirka 700 e.Kr. Når vi vet at tregrensen gikk høyere på den tiden på grunn av varmere klima, er det ikke utenkelig at det bodde mennesker her hele året. Andre funn som er gjort i det samme området, kan spores enda lenger tilbake, helt til eldre jernalder. Her kan det ha vært veidefolk i kanskje så mye som 1000 år.

VILLREINFANGST – TYPER AV ANLEGG

Fangst av rein foregikk ved hjelp av følgende metoder:

  • Dyregrop.      Når villreinen kom gående ble den ledet til grava ved hjelp av      ledegjerder. Når dyregravene var i bruk var de tildekket med kvist, mose og lav slik at villreinen gikk oppå grava for så å falle gjennom det tynne  tildekningsmaterialet.Det finnes to ulike typer dyregraver. Ei som er murt av stein, og ei som er utgravd i jord og grus. Gravene var som regel rektangulære med vegger av oppstablet stein. Lengden var ca 2m, dybden 1,7  – 2,0 m og bredden 60 – 80 cm.
  • Dyregroprekker.      Dette var systemer der mange fangstgroper i nærheten av hverandre. Mellom      gravene gikk det ledegjerder i et rusesystem slik at reinen ble ledet inn mot gravene. I kombinasjon med disse systemene finner man ofte bågåstøer  og gjemmeplasser. Dette er halvmåne- eller sirkelformede steinmurer eller groper som fungerte som  skjul for bueskytterne. Ved å jage dyra kunne slike fangstsystemer fange      fra begge sider. Man kan også finne bågåstøer uten tilknytning til fangstgraver.
  • Massefangstanlegg. Dette var større anlegg beregnet på å fange store mengder rein, og som krevde at mange personer deltok. Dette kunne bli gjort ved å drive villreinen utfor stup, ut på vann, eller fange dem i store båser.

Noen steder hos oss finner vi store avlivningsbåser, altså en innhengning. Veidefolket laget lange ledegjerder som førte villreinen til disse båsene. Ledegjerdene kunne være av stein, men det har også vært brukt trestolper. Ved Tøftom i Grimsdalen er det ledegjerder på flere kilometer. Spyd ble benyttet for å avlive dyra.

Den organiserte fangsten av villrein ved hjelp av massefangstanlegg regner man med tok slutt på samme tid som Svartedauen (1349). Da ble Norges befolkning over halvert og mange gårder lagt øde. Dermed forsvant også mye av kunnskapen man trengte for å drive anleggene. 

JAKTREDSKAPER OG JAKTVÅPEN 

Det er vanskelig å si med sikkerhet i hvilke tidsepoker de ulike jakt og fangstredskapene har blitt brukt opp gjennom historien. Det som er klart, er at det har vært en utvikling fra enkle former for jakt og fangst, til mer kompliserte jaktformer som har involvert større grupper mennesker.

Pil og bue har vært mye brukt i villreinjakt. Man antar at dette er en teknikk som ble ført hit med de første menneskene. Dette var en relativt enkel form for jakt som ikke krevde mer enn en jeger med pil og bue. Pilene var først utstyrt med spisser laget av stein eller bein, og etter hvert av jern i jernalderen. Variasjonen over tid har altså vært bruken av ulike materialer til pilspissene. Mange forskjellige former på spissene ble også benyttet.

Jakt med pil og bue var nok en annen jakt enn geværjakta vi kjenner i dag. På grunn av treffsikkerhet og anslagskraft kunne ikke skyteavstanden være for stor. Ut i fra plassering av gjemmeplasser og bågåstøer var den ideelle skyteavstanden med pil og bue muligens mellom 8 og 15 meter. Det kan også ha vært brukt spyd som ble kastet mot villreinen.

På 1300-tallet kom armbrøsten, men denne var kostbar og derfor ikke å regne som allemannseie. Praktisk skyteavstand antas å ha ligget på 50 – 60 m .

Overgangen fra pil og bue til armbrøst og seinere til gevær gikk kanskje over 200 år. Fram til 1600-tallet var pil og bue, og spyd i forbindelse med fangstgraver, fangstanlegg og bågåstøer det dominerende jaktvåpenet. Den store tilgangen på geværer skjedde ved den såkalte ”bondebevæpningen” i lovs form i 1604. Geværene var lite pålitelige i starten, men det foregikk en gradvis utvikling i utstyret etter hvert. Mye skjedde omkring 1820 – 30 årene da de første knallhettene kom.

Steinbuer, de fleste reist på 1800-tallet, hører med blant de nyere kulturminnene knyttet til jakt. De har vært jaktbuer for engelske lorder så vel som for eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen.

LOVREGULERING LANGT TILBAKE

Jakt og fangst av villrein er nevnt i Landsloven på 1100-tallet og seinere fulgt opp i Magnus Lagabøters Landslov fra 1276 og i Christian den fjerdes lov av 1604. Jakt og fangst tilhørte grunneieren, men i høyfjellet var jakt og fangst av rein nærmest en allemannsrett på den tiden.

I 1899 kom det ny jaktlov som forbød fangst av villrein i graver. Da hadde allerede geværjakta foregått i minst 200 år, men i et mye mindre omfang enn det den gamle jakt og fangstkulturen representert. Villreinjakt har hatt lite omfang i fjellbygdene i perioden etter at fangsten tok slutt og frem til cirka 1950.

Først etter 2. verdenkrig og utover 1950 og 60-tallet kom villreinjakta inn i organiserte former. Nå ble det en organisert forvaltning av villreinstammene som kunne forutsi hvor mange dyr som kunne felles hver høst, og man fikk det man kaller en rettet avskyting. Det vil si at man skyter et visst antall dyr fra de ulike aldersgruppene og kjønn, slik at stammen får best mulig bæreevne.

DAGENS FORVALTNINGSPLANER OG DRIFTSPLANER

Det er nå utviklet detaljerte forvaltningsplaner/driftsplaner for de enkelte villreinområdene. Det drives i dag en aktiv forvaltning av villreinen med omfattende jakt for hele Rondane, Dovrefjell og Sunndalsfjella.

Nasjonalparken i Dovrefjell-Sunndalsfjella dekker leveområdet for villreinstammen i Snøhetta øst villreinområde og deler av leveområdet for Knutshø villreinområde. Topografien i Snøhettamassivet bestemmer både menneskelig ferdsel og villreinens arealbruk. Dyrene roterer rundt massivet avhengig av vindretning og tid på året. De viktigste kalvingsområdene finnes ved Grøvudalen og Reppdalen i Sunndal kommune. Områdene i Hjerkinn skytefelt som er under avvikling, vil bli svært viktige for reinen i framtida. På sikt vil det kunne bli en økning i bæreevnen på 10-15%. I driftsplanen for Snøhetta villreinområde skal stammen i øst være på 1800 vinterdyr. Målsettingen for Knutshø er 1.500 vinterdyr.

Villreinstoff finner du på www.villrein.no



facebooktwittergoogle_pluspinterestlinkedinmail